Hvem er Sunniva Rose?
Kjernefysiker med doktorgrad i hvordan grunnstoffet Thorium kan brukes som atomkraftbrensel, strategisk salgsingeniør, foredragsholder, forskningsformidler, eller forskningstolk som hun selv foretrekker å kalle det.
For kort tid siden var du på din første befaring i NOMAS-land på Ryghkollen utenfor Mjøndalen. Førsteinntrykket?
– Dette er stort, her er det masse kunnskap og kompetanse, og dette er spennende. Gleder meg til å lære mer, og å kunne bidra med den kompetansen jeg har.
Hva var din første reaksjon, da du mottok forespørselen om å bli styremedlem i NOMAS? Og, hva fikk deg til å si ja?
– Spennende, dette vil jeg være med på! Det handler om avfall, bærekraft, sirkulærøkonomi – blant annet, og her får jeg en kjempemulighet til å omsette den kunnskapen jeg har i noe helt håndfast og praktisk. Som akademiker har det vært mye teoretisk kunnskap, men det jeg ønsker er jo å omsette denne til noe som er nyttig for folk!
Dette handler jo bokstavelig talt om å bygge landet, og det liker jeg.
På bloggen din presenterer du deg som «kjernefysiker, rosablogger og småbarnsmor». Hvilken av de tre vil du si fyller mest av tiden din, om dagen?
– Akkurat nå er det nok kjernefysiker. I løpet av de siste årene, spesielt det siste året og spesielt etter Ukraina-krigen har det «eksplodert» litt rundt interesse for kjernekraft, stråling og jod-tabletter. Rosablogger er jeg veldig lite av nå – er faktisk ikke helt sikker på om jeg i det hele tatt er blogger mer (over et år siden forrige blogginnlegg)… Ellers har jeg jo to barn, og den yngste er bare 2, så småbarnsmor er jeg jo også definitivt.
Fascinasjonen for og den videre fordypningen i fagområdet kjernekraft, hvor kommer den fra?
– Alt jeg trodde jeg visste om kjernekraft og stråling viste seg å være feil da jeg begynte å lære litt i et fag jeg tok tidlig på universitetet: Jeg trodde radioaktivitet er livsfarlig, samme hva, og at et kjernekraftverk mer eller mindre er en tikkende atombombe, og at det er millioner av døde etter Tsjernobyl-ulykken – alt dette var feil. Når jeg ser at det jeg tror er så langt unna det som er sannheten blir jeg jo fascinert, og da tenkte jeg at «dette MÅ jeg bare lære mer om», og så ble det til både master og doktorgrad.
Kan du forklare leserne hvorfor nettopp kjernekraft, representerer en sentral livbøye i klimakampen?
– Skal vi løse klimakrisen skal det godt gjøres å komme utenom kjernekraft. Kjernekraft er den største, stabile kilden vi har til «utslippsfri» energi (ingen utslipp av CO2), men i tillegg kommer denne energiformen mer eller mindre best ut på alle de forskjellige faktorene man kan måle en energikilde på: Kjernekraft er tryggest (målt i dødsfall per kWh produsert energi), tar minst plass, produserer svært lite farlig avfall, har lavt forbruk av kritiske metaller, svært høy kapasitetsfaktor (produserer altså strøm så å si kontinuerlig), og er konkurransedyktig på pris.
I den tiden vi står i nå kan det jo også nevnes at kjernekraft kan være en måte å gjøre seg uavhengig av for eksempel gass fra Russland.
Avslutningsvis, det virker som du bruker enhver anledning til å fremsnakke realfag. Hva er rådet ditt til alle unge der ute som står på terskelen til å avgjøre sitt utdanningsvalg?
– Prøv å velge med både hjertet og hjernen. Realfag og teknologi er et veldig trygt valg – nesten alle de store utfordringene i verden har realfaglige og teknologiske løsninger, så du kan jobbe viktige problemstillinger, og du er veldig sikker på å få jobb. Så er det en viktig misforståelse når det gjelder realfag som jeg vil rydde opp i: Du trenger ikke være «smart» for å studere realfag og teknologi, men du må være arbeidsom! (Det handler om å trene, trene, trene.)
Men selvsagt, hvis du absolutt ikke kan fordra realfag, syns jeg ikke du skal velge det – da har du kun valgt med hjernen og ikke hjertet, og hjertet må også være med så du finner noe du både liker og intersserer deg for OG som du kan leve av 😊
