Bærekraftig utvikling – det nytter ikke å ønske seg forandring

Ulvberget anno 1900

Skrevet av: Ole Petter Diseth

“De sier alltid at tiden forandrer ting, men du må faktisk endre dem selv”, har den amerikanske kunstneren Andy Warhol en gang sagt.

Det kunne like gjerne vært min salige tippoldefar Ole Diseth.

La meg ta deg med bakover i tid, til den utarmede Østerdalen-husmannsplassen «Ulvberget» anno 1899. Her levde min tippoldefar og kona Anne Marie sammen med sine 11 barn og en syk bestemor side om side i en liten, trang tømmerkoie. På utsiden gresset èn kalv, to geiter og tre sauer. De eide ingen egen åker. Familieoverhodet Ole jobbet dobbelt, både som skogsarbeider og postdrager. Sistnevnte på den 4, 5 mil lange postruta mellom Sjølie og Rena.

17. mars 1899 fikk han nok av blodslitet, samlet kone og alle barna minus «barn nr. 11», og dro.

I en nærmest desperat jakt på en bærekraftig tilværelse skrapte familien sammen det vesle de hadde, og satte kursen mot USA.

Første etappe foregår med hest og kjerre, til Rena. Derfra tog til Christiania. Etterpå, uke etter uke med sjøsyke og elendige forhold, ombord på amerikadamperen SS Angela. Måned etter måned følger. 3.000 kilometer og et utall skosålereparasjoner senere kan tippoldefar for første gang i livet sette hakka i egeneid åkermark. I knøttlille Westbye i staten Montana, kun 16 km fra grensa til Canada.

Poenget med historien?

Jo, la den tjene som uttrykk for at når ting ikke lenger er bærekraftig, så nytter det ikke å ønske seg forandring.

Sagt på en annen måte, det handler om å utfordre det bestående.

Eller på NOMAS-språk: Vi må lære landet å gjenvinne mer enn plast, elektronikk og metaller.

Vi må lære Norge å gjenvinne masser.

Fremfor alt må vi lære det selv.

Helt sentralt i lærings- og utviklingsprosessen, står vår satsning på forskning. I desember kommer svaret fra Forskningsrådet, hvorvidt vår første forskningssøknad «NOMAS prosjekt sirkulær massehåndtering», kvalifiserer til støtte. Blir det «ja», vil vi ha et godt malverk til å hjelpe oss å søke støtte til flere forskningsprosjekt, på tvers i HI-Gruppen.

Helt til sist, noen linjer om personen jeg skylder å takke for at jeg kan sitte her på NOMAS-kontoret og gjenfortelle historien. For uten «barn nr. 11» som valgte å bli igjen i Norge, heller ingen norsk gren på Diseth-familietreet. Så takk oldefar Martinius, for ditt valg.

Hvorfor oldefar valgte å bli?

Jo, han hadde nylig begynt å jobbe som skomaker, etter å ha omskolert seg fra skogsarbeider.

Et annet ord for omskolering, er endring.

Via EØS-avtalen har Norge sluttet seg til EUs mål om at det skal være minimum 70 prosent gjenvinning av bygge-, rive- og graveavfall innen 2030. Også her i NOMAS, opereres det med store, hårete mål. Det største lyder slik – «fremtidens ledende aktør innen massehåndtering».

Til å guide oss på veien har vi definert syv strategiske «drivere».

Jeg er ganske sikker på at både oldefar og tippoldefar ville vært godt fornøyde med driveren vi har valgt å sette helt øverst på lista. Navnet på denne?

Endringsvilje.

Andre saker

Nytt gjenvinningsanlegg på Ryghkollen

Gjenvinning og ombruk er jobb nr.1

Skrevet av Ole Petter Diseth Europakommisjonen la 11. desember 2019 frem en melding for EUs grønne vekststrategi – den såkalte «European Green

Intervju med Sunniva Rose, styremedlem i NOMAS

Hvem er Sunniva Rose? Kjernefysiker med doktorgrad i hvordan grunnstoffet Thorium kan brukes som atomkraftbrensel, strategisk salgsingeniør, foredragsholder, forskningsformidler, eller forskningstolk som